Semifinale i Champions League: Atlético Madrid mot Bayern München

Atlético Madrid har aldri vunnet Champions League, men to ganger har de spilt seg frem til finalen bare for å miste seieren i siste minutt. I årets turnering har ”Rojiblancos” sjansen til å revansjere seg for begge nederlagene.

Sergio Ramos’ sene utligningsmål for Real Madrid for to år siden var ikke første gang Atlético mistet seieren i verdens beste klubbturnering på verst tenkelige tidspunkt. I 1974 banket Georg ”Katsche” Schwarzenbeck et langskudd forbi faren til tidligere Bayern-keeper Pepe Reina og endte dermed drømmen til Madrids andre fotballstorhet. 119 minutter hadde Atlético holdt tett mot Beckenbauers storlag. Returkampen endte 4-0 og ga Bayern sin første serievinnercup.

Smerten i disse nederlagene er noe som preger arbeiderklasseklubben fra nordre Madrid. Ingen kan lide som Atlético, ingen tøyer smertegrensen som dem. Når Bayerns observatører nylig kom hjem fra mektige Estadio Vicente Calderón, berettet de om en stolt forsvarssjef som holdt blodansamlingen over øyet unna med tommelen under spillets vanlige gang, bare for å slippe det til hver gang en ball skulle heades unna farlig sone. De fortalte Pep Guardiolas analyseteam om 11 lidenskapelige spillere og en illsint argentinsk trener som er villige til å ofre alt for kollektivets suksess, og de viste videoer av fans som synger utenfor spillerhotellet før matchene for å geleide sine helter til kamp.

Kampene til Atlético foregår aldri elleve mot elleve. I Madrid møter Bayern ikke bare spillere i verdensklasse og en trener som bevisst bruker et villig publikum og banemannskapet; i Madrid møter man også organisering, entusiastisk oppofrelse og et spillesystem som Bayernsjef Karl-Heinz Rummenigge karakteriserer som ”det som kan frata deg gleden ved å spille fotball”: destruksjon over kreasjon. Det du forsøker å skape mot meg, ødelegger jeg før du rekker å tenke. Treneren Diego ”Cholo” Simeone var ikke defensiv forsvarsspiller for ingenting:

Rommet mellom spilleleddene stenges. Samspillet mellom forsvarsspillere og offensive oppspillpunkter stenges, målet stenges, og munnen stenges. I 13 av sesongens 16 Champions League-matcher har Atlético ikke sluppet inn mål takket være disiplinert og organisert kamp. Ingen klager, ingen avviker fra matchplanen og ingen snakker tilbake til den respekterte treneren som heftig gestikulerer og manipulerer langs sidelinjen. Kombinér dette med aggressiv, varierende pressing og lynraske overganger, så har du den fotballfaglige utfordringen Pep Guardiola står overfor. I tillegg kommer den mentale.

”Vår styrke er at vi vet at de andre er bedre enn oss”, sier ødeleggeren Simeone som liker seg i den psykologisk favoriserte posisjonen som underdog. Pep må spørre seg hvordan man organiserer seg mot et lag som med glede spiller 0-0 uavgjort hjemme?

Guardiola, kanskje den moderne fotballtidens mest kreative, offensive trener, står neste uke mellom troen på at også Atlético kan spilles ut og frykten for å skade seg på dette kollektivets giftige nålestikk. Etter matchen kan vi fort se to smilende trenere forlate banen etter en hjerterå 0-0-kamp hvor Bayern har hatt 73 % ballbesittelse. Guardiola satser så på et nytt 4-0 i München, mens Simeone drømmer om Atléticos revansje for 1974 som en innbitt 1-1-kamp og et glass argentinsk rødvin på hotellet sammen med den lojale fansen og hans bestekamerat gjennom mange år: bortemålsregelen. Deretter ser han nok for seg revansje nummer to mot Real Madrid og endelig den ene pokalen som Atlético fortsatt mangler.