Da Paris Saint-Germain Football Club ble dannet i 1970, var det ikke med det borgerlige spiller- og tilhengergrunnlaget fra klubben Stade Saint-Germain alene. Den andre parten i fusjonen var Paris Football Club, en administrativ enhet uten stadion eller lag, opprettet atten måneder tidligere med mål om å bringe et profesjonelt lag tilbake til hovedstaden etter at Racing Club de France og Stade Français hadde gått under. Paris FC ble snart skilt ut igjen, men PSG kom seg likevel til toppdivisjonen i 1974, heretter ledet av moteskaperen Daniel Hechter og forretningsmannen Francis Borelli. Senere tok Canal+ over. Når klubben i dag frontes av den etter hvert gjenkjennelige qatareren og styrelederen Nasser Al-Khelaïfi med det sorte håret og de klassiske frakkene, er det altså ikke en ny elitisme vi ser. Investorer har preget klubben siden dannelsen i 1970.

Gjennom 80- og 90-tallet utviklet PSG en bredere identitet som også inkluderte arbeiderklassemiljøene i byen – særlig gjennom supportergruppene Boulogne Boys og senere Collectif Ultras Paris – og laget ble i økende grad internasjonalisert. Etter overtakelsen av det statlig eide Qatar Sports Investments i 2011 har PSG så blitt et globalt, kommersialisert luksusprodukt. Paris selger.

Den spanske treneren Luis Enriques lag bæres av spillere som fransk-ivorianske Désiré Doué og Ousmane Dembélé, årets vinner av Ballon d’Or. Dembelé er født i Normandie, er barn av en malisk far og mauritansk mor, og har etter mange urolige år med skader blitt et nasjonalt symbol på Frankrike og Paris slik det ser ut nå: flerkulturelt, bevegelig, løsrevet fra landskapet.

Ousmane Dembélé skal inn på banen i kveld, men er ikke på topp etter nok en skade; likevel er navnet hans på de fleste tilhengerdraktene til barnefamiliene og de utenlandske turistene i metroen på vei vestover fra Le Marais. Blant fangruppene som synger til seg selv uten å se på omgivelsene er det også noen med Désiré Doué på ryggen. Han lider av en verre strekk enn lagkameraten, og spiller ikke i kveld. Det samme gjelder Bayern Münchens Alphonso Davies og Jamal Musiala.

Med dette bakteppet setter jeg meg på sete nummer 72, rad 00, seksjon 103 – ringside altså. Billettene til bortesvingen, hvor våre intense fans har samlet seg, får man bare gjennom klubbens egen utdeling som ble avgjort for evigheter siden. Men jeg har det svært bra likevel, og det er bare en reklamevegg og en sikkerhetsvakt mellom gresset og meg. I tillegg fikk jeg en plass så nære Bayern-fansen som mulig, så de står ikke mer enn om lag femten meter til venstre for meg. Hvilken opplevelse!

Tilskuerne rundt meg er en ivrig kineser som spretter opp hver gang PSG kommer seg over midtbanen. To russisktalende menn sitter uberørt og holder fast i hver deres BOSS-pose. De ser ut til å bry seg lite om de stive billettprisene – eller om kampen – og om omtrent to timer skal de forlate stadion før de spennende avslutningsminuttene, sannsynligvis for å slippe litt kø. De andre rundt meg er lokale PSG-fans, fem-seks unge menn med arabisk bakgrunn rett bak meg og en kraftig mann på høyre side som hisser seg opp over det meste som skjer.

Jeg ble på forhånd varslet mot å bære andre lags symboler, og det var en klok formaning. Etter hvert som Bayern spiller den beste omgangen med fotball et tysk lag har levert i 2025, blir det tilløp til amper stemning. Et Bayern-skjerf hadde ikke passet godt nå som PSG feies av banen. Vi kunne ledet mer om vi var mer treffsikre. Jeg må hente frem noen skuespiller-evner jo bedre dette blir. Når Bayern skårer 2-0 målet, reiser jeg meg opp med kineseren og den kraftige mannen, og mens det bruser av glede innvendig rister jeg forferdet på hodet. Hurra!

Det er på plass med en liten revansje. PSG slo oss sist i kvartfinalen av klubb-VM og de er regjerende Champions League-mestere.

Dessverre gjør banens beste spiller så en alvorlig feil. Syv minutter på overtid, midt på banen og med en 2-0-ledelse i bakhånd, feller vingen vår Luis Díaz, PSGs Achraf Hakimi og får rødt kort etter en VAR-vurdering. Det var ikke ondt ment, men Hakimi forsøkte å sette kroppen mellom ball og motstander og Díaz kom inn med stor kraft. Avgjørelsen er ikke helt gal, og endrer dynamikken i kampen betydelig. Vi har hittil dominert motstanderen fysisk og i spill, og fremprovosert både feil og sjanser. Nå gjelder å dra dette i land gjennom forsvarsarbeid. På Bohemen i Oslo finner Bayern Norge-medlem Bernd treffende ord for Díaz’ førsteomgang med to skåringer samt rødt kort: «Et alternativt hattrick.»

I pausen får jeg tid til å reflektere over FC Bayerns egen dobbelthet. Vi lever på selverkjennelsen «Mia san mia» og liker å påpeke tysk fotballs 50+1-direktiv. Klubben vår er tross alt medlemsstyrt og ikke kjøpt av aktører som kan benytte seg av bunnløse oljebrønners avkastning for å overdøve menneskelige lidelser. Vi kan være stolte av å utvikle spillere til eget og andre Bundesligalag, og over å ha generalforsamlinger hvor medlemmer stiller toppledelsen spørsmål om Lewandowski nå er betalt av Barcelona, hvordan klubben har tenkt å øke inntektene for kvinnelaget og om toppene har vært for utydelige når klubbens verdier om ansvar, respekt, tillit og fellesskap settes på prøve av spilleres handlinger – tatt opp ble tilfellene Boateng og Mazraoui.

Samtidig er det et nasjonalt krav til Bayern om å konkurrere med Qatars olje- og gassrikdom og de færreste forventer at floskler om å spille som et lag alene er nok til å ta opp den kampen. Under ukens generalforsamling tok klubbmedlemmet Michael Ott opp hvorfor vi nå inngår en Platinum Partner-avtale med flyselskapet Emirates – implisitt «er Emiratene et bedre sted å bli sponset fra enn Qatar?» Svaret er for så vidt et «ja», uten at avtalen dermed er renvasket, og jeg tror at det er naivt at skarve 5 millioner euro per år forklarer avtalen alene. Markedstilgang i Midtøstens fanbase og åpne kommunikasjonslinjer i en styrtrik region som skal holde ikke ubetydelige mesterskap i fremtiden, er nok vel så viktige.

Når andre omgang settes i gang, kjenner jeg meg bekymret for dagens resultat. I fjor hadde vi gang på gang luft mellom spillerne i forsvarsleddet, og jeg kunne ikke forstå hvordan en tidligere midtstopper og leder som Kompany ikke greide å organisere de bakre rekkene. Offensiven var bedre enn forsvaret.

Jeg vet ikke hva som har skjedd, om det er selvtillit, mer trening eller tidligere uflaks, men det laget byr på i andre omgang er like imponerende som de gjorde i første. En av verdens fremste angrepsrekker finner knapt hull og skaper så å si ingen sjanser. Kane tar ansvar, drøyer tiden eller stiller seg i veien for motspillerne for å holde ballen på motstanderens halvdel. En som overrasker meg, er Josip Stanišić. På en kontring fosser backen plutselig oppover kanten med en totalt uventet hurtighet, og legger inn til Michael Olise som får til en avslutning på mål. Men giganten på banen er Manuel Neuer. TV-bilder viser ikke 39-åringens reelle spillestyrke. Keeperen er kanskje ikke like spretten på streken lenger, men roen hans med ball, evnen til å ta ut tempo av spillet, plasseringen i målet og pasningssikkerheten – han vinner fortjent «Man of the match»-troféet og fremstår fortsatt som Tysklands desidert beste målvakt.

Med fantastisk forsvarsarbeid slår vi til slutt PSG, og blandingen av godt, men ikke best betalte spillere og lagånd triumferer over eksport av frossen gass fra Persiabukten. Reaksjonene i etterkant er entusiastiske, og foran øynene mine sprinter treneren Kompany inn på banen for å gratulere spillerne sine. Dette må være hans største trenertriumf i en enkeltkamp.

Så kommer de bort til hjørnet vårt, den ene etter den andre stjernen og akkompagnerer den velkjente diagonaldansen deres til tilhengernes slager «Super Bayern! Super Bayern! Hey hey!»

«So proud to be part of this team!!», skriver Englands landslagskaptein Harry Kane på Instagram senere, og georgiske Khvicha Kvaratskhelia skryter av «sesongens tøffeste motstander» og det «for tiden beste laget i Europa».

Selv er jeg glad for å ha fått lov til å sitte nær kampen, og opplevelsen sitter nok igjen en stund – ikke minst fordi nærheten til gressmatten frisker opp minnet av hvor gode disse spillerne er. TV-bildene er roligere enn virkeligheten. Men når jeg ser på lagbildet som Bayern legger ut neste dag – det som blir tatt før kampen – får jeg først og fremst minner tilbake til 2013-sesongen. Det er mange typer på banen som er karakterer, og som vil vinne. Laget brenner for å få til noe, og gir maksimalt for felles suksess. Slik de spiller nå, har det bedre sjanser enn på lenge.