Erland Johnsen er del av en svært sjelden gruppe - norske herrespillere som har spilt for Bayern München. Han spilte i klubben fra 1988-90 og ble seriemester med Bayern i 1989 og 1990. Han både spilte med og under flere store Bayern-profiler og Bayern Norges Fred Radenbach fikk servert en rekke bra historier da de to snakket sammen.
Dette intervjuet er andre del av en intervjuserie med norske profiler i Bayern München.
Erland Johnsen ble intervjuet 14. november 2024
Tekst: Fred Radenbach
14. mars 1989. Bayern München spiller kvartfinale i UEFA-cupen på Olympiastadion mot Heart of Midlothian, Edinburghs eldste fotballklubb. Kampen balanserer lenge på en knivsegg. Et bortemål til skottene, og det er de som får møte Napoli og selveste Maradona i semifinalen.
Ut av forsvarsdypet stiger en ung midtstopper. Det har åpnet seg rom på midtbanen etter at terrieren Hansi Flick dro på seg en spiller, og midtstopperen forserer. Med en lekker utsidepasning når han høyrekanten Stefan Reuter, som legger tilbake inn i straffefeltet. Keeperen forlater streken og bokser – uten hell. Det finnes ingen vei forbi Erland Johnsen. Stupheadingen er kanskje ikke grasiøs, men gjør nytten. Mossingen styrer ballen i det tomme målet, går på kne og løfter hendene til værs, straks omringet av den ene Bayern-legenden etter den andre. På vei tilbake til stopperplassen gir han hånden til Klaus «Auge» Augenthaler.
«Det var en ‘Hakkordnung’ i Bayern», forteller Erland Johnsen 35 år senere gjennom pc-skjermen fra kontoret på Moss FK. «Der var det én førsteplass, så en rekke tomme plasser, og så kom resten av laget. Nummer én, det var selvfølgelig ‘Auge’. Du skulle sett blikket til resten av laget da jeg kastet ham i Isar under en lagtur! Men hva visste vel Johnsen fra Moss?»
Som 10-åring fulgte jeg selv kampen på tv-skjermen og lever med hver historie Johnsen drar fra tiden i München. 1980-tallet utviklet seg til en gullalder for nordmenn i Bundesliga. Klubbkameraten og vennen Einar Jan Aas hadde brøytet vei og spillere som Rune Bratseth og Jørn Andersen fulgte etter med stor suksess. I tillegg var det Anders Giske, Terje Olsen, Kai Erik Herlovsen, Kjetil Rekdal, Vegard Skogheim, Erik Solér, Gøran Sørloth, Erik Thorstvedt – men ingen hos Bayern. For norske Bayern-fans en sorg, og deretter en vel så stor stolthet da vi endelig fikk en, vi også: Erland Johnsen. Fra Moss.
«Jeg var faktisk i Napoli for tre uker siden, og tenkte jeg skulle dra innom stadion. Det var noe annet med 78 000 der enn 3700 tilskuere på Melløs», forteller eksproffen om semifinalen han spilte i Italia. Johnsens mål mot Heart of Midlothian sikret Bayern en plass i neste runde, hvor Hansi Flick fikk i oppgave å ta ut en lokal guddom ved navn Diego Armando Maradona.
«Flick var så intelligent og ærgjerrig. Det har vært veldig gøy å følge karrieren hans i etterkant. Han kunne løpe i 90 minutter non stop og sto alltid igjen etter trening og kjørte ekstra. Én mot én mot Ludwig Kögl», forteller Johnsen om treningshverdagen med midtbanekjempere og driblefanter i verdensklasse. Flick glapp Maradona to ganger i Napoli. En gang da argentineren tok en corner og en gang da han slo en gjennombruddspasning mot sin felles søramerikaner Careca. Napoli vant senere turneringsfinalen mot VfB Stuttgart.
«Jeg havnet i Bayern etter prøvespill», forteller Johnsen. «Først var jeg faktisk hos Schalke, men klubbene kom ikke til enighet.» Opphavsklubben og nybakt norsk seriemester Moss FK viste seg som knallharde forhandlere, også med Bayern.
«Så dro jeg til München, og de må tydeligvis ha sett noe de likte. På de første treningene ville de teste meg én mot én, og så dro de frem Matthäus, Hughes og Wohlfart. Det måtte du bare takle, ellers ble du sendt rett hjem.»
Takle gjorde han, og etter fem beintøffe dager havnet han på kontoret til Uli Hoeneβ. «Ködder han med meg», tenkte han da Hoeneβ sa at de ville skrive kontrakt. Så reiste en 21 år gammel mossing til verdenslaget Bayern München. «Bayern var dønn profesjonelle. De hadde tre leiligheter som jeg kunne se på, og de var jo sponset av BMW, så bilen sto klar.»
Johnsen kan kjenne seg igjen i de unge som reiser ut, selv om de tjener mye penger. «Du kan ikke kjøpe deg lykke», sier han. Han snakket heldigvis en del skoletysk fra før og hadde med seg hun som senere skulle bli kona.
«Jeg var selvdreven og gjorde det jeg kunne, men du lever i den bobla. Selv på hjemmekamper dro vi på hotell på fredag. Så spilte vi kamp på lørdag og trente med reservelaget på søndag. Det var den helga.» Dagens Barcelona-trener Hansi Flick og svensken Johnny Ekström ble to kamerater som han tilbrakte en del tid med.
Bayern var den klubben i Tyskland hvor presset var størst. Treningene var harde – «de klinka jo inn i hverandre» – og kun seier var godt nok.
«Altså, jeg digga den vinnerkulturen», sier Johnsen og ler. «Vi måtte vinne hjemme og spille minst uavgjort borte. Tapte vi borte, måtte vi vinne borte neste gang. Sånn var det bare! Vant vi ikke hjemme, var det katastrofe. Først kom Heynckes og kjefta oss huden full, og så kom Uli Hoeneβ og gikk runden med hver enkelt!» Johnsen peker med fingeren imaginært en runde gjennom garderoben i Bayern München. Mia san mia.
Men til vanlig fikk ikke Johnsen kjeft av Jupp Heynckes. Tvert imot. For det første vant klubben de fleste kampene og han ble Bundesligamester to ganger. For det andre var Heynckes en mann som brydde seg om nordmannens utvikling. Etter søndagstreningene ble Heynckes igjen for å drille unge Johnsen med teknisk trening. Bare de to. «Hvorfor gidder han det her, tenkte jeg den gangen. Etter hvert forsto jeg at Heynckes virkelig ville at hver enkeltspiller skulle bli best mulig. Han var en fantastisk trener.»
I 2013-sesongen, da Bayern vant trippelen, var Johnsen i München og bestemte seg for å dra innom klubben. På treningsfeltet så han to godt voksne menn som bar på et mål med uforbeholden gnist i øyet. Hermann «Tiger» Gerland var en av dem. Den andre var hovedtrener Jupp Heynckes som blåste i at treningen pågikk og tok seg et kvarter på sidelinjen med mossingen han hadde trent 25 år tidligere. Så skravlet de om gamle dager og hvordan Heynckes gjerne skulle ha sett at Johnsen ble i Bayern lenger. Han var fornøyd med testingen av Viererkette, soneforsvar på norsk, og så for seg Johnsen ved siden av Jürgen Kohler i forsvaret.
Gitt antallet tyske landslagsstoppere i stallen vurderte Johnsen-paret likevel utsiktene til mest mulig spill som større i Chelsea, og dro til London for åtte suksessfulle år i blått. Der ble han cupmester og årets spiller i klubben i 1995. Han mener likevel at det er et privilegium å være en del av fotballfamilien i München. «Å kunne dra ned dit og så setter Heynckes av tid til meg? Det setter jeg veldig pris på. Jeg har alltid følt meg veldig velkommen i by og klubb.»
Neste ukes kamp mellom Vålerenga og Bayern München på Intility Arena håper Johnsen blir en god opplevelse for Enga, men han holder med den tidligere klubben sin.
«Jeg har sett målene til Bayern mot Vålerenga, og de har kvaliteter i laget. Det er jo så profesjonelt der. Alt ligger til rette for suksess», sier han om forholdene i München. Han mener også at det er bekymringsverdig å se hvor fort dame-lokomotivet går i Europa i forhold til i Norge. Dagen før samtalen vår traff han tidligere landslagstrener Per-Mathias Høgmo under en trening. Høgmo er hentet inn som konsulent til et kvinneutvalg som skal skape en ny suksessperiode for norsk kvinnefotball. Slik det er nå mener Johnsen at det «nesten er en selvfølge at Bayern skal slå Vålerenga både hjemme og borte gitt deres ressurser og spillerne.» Samtidig er det kamper mot Bayern og Barcelona som øker interessen. Og det er kult at de har en norsk trener!
Da Johnsen var i Bayern München, ble kvinnenes bundesliga dannet. I 1990 var kvinneligaen derimot «ikke det Uli Hoeneβ pratet mest om», forteller Johnsen når jeg ber ham om et par gode historier avslutningsvis. «Han kranglet med 1860 og sa at han skulle gå først i orkesteret som tok 1860 München ut fra Olympiastadion.» Den sterke manageren hadde heller ikke gitt opp tankene om et comeback. «Han skulle løpe en strekning i skogen på en viss tid, men han kom seg jo aldri dit. Så det ble en spøk av det. ‘Jetzt kommt der Uli’, sa vi alle sammen.»
Historien som har festet seg best er likevel fra en flåtetur på Münchens byelv Isar. «Jeg var vant med å fleipe med Einar i garderoben; det var ikke noe forskjell på oss, men sånn var det ikke der», forteller Johnsen om kulturforskjellene. «I München var vi på en flåtetur med hele laget; ompa-orkester, benker, damene var med. Det var skikkelig fint. Og så lå det noe ekstratøy på flåten, fordi tradisjonen var å dytte folk ut i Isar, og det startet jo Augenthaler med. Så jeg tenkte jeg fikk være med. Jeg løftet på Augenthaler og slang ham på hue ut i Isar!»
Orkesteret stoppet, og det ble stille. Hierarkiene i Tyskland, og kanskje Bayern spesielt, er en smule mer vertikale enn i Norge. «Da tenkte jeg at det kanskje ikke var det man gjorde med kapteinen, men det blåste jo en enkel mossing i», forteller Johnsen lattermildt foran kontorveggen i Moss med bilder av Einar Jan Aas og Nils Arne Eggen.
«Men du får jo respekt etter det da», avslutter Johnsen. «Flick derimot var så ordentlig, så han har jeg ikke noen historier på.»
Copyright Bayernnorge © Med enerett
